Nå er det lenge siden jeg har vært inne på bloggen, men nå følte jeg for å fortelle litt om det som har skjedd.
Den 19 november fikk vi en nydelig liten jente . På grunn av at jeg gikk så lenge over tiden, hadde det kommet avføring i fostervannet. Da vår lille Sanne ble født, fikk hun dette fostervannet ned i lungene. Hun ble straks lagt i respirator, for lungene klarte ikke å fungere av seg selv. Mekonium aspirasjon heter dette, og før fødselen hadde jeg aldri vært klar over at noe slikt i det hele tatt kunne skje.
Vi levde i en slags boble inne på sykehuset, hvor vi levde i en konstant frykt for hvordan det skulle gå med vår lille Sanne. Hele tiden levde vi med vissheten om at vår datter var kritisk syk, men jeg hadde aldri trodd at det kunne gå så galt. Vi var nede på avdelingen hvor vår lille Sanne lå, så og si hele tiden. I elleve dager kjempet hun for livet, men måtte til slutt gi opp kampen.
Hun var så sterk, vår lille datter men det var så mye som gikk imot henne. Den siste helgen hun levde, fikk hun i tillegg en infeksjon i kroppen. Den siste natten , fikk vi en telefon hvor vi fikk beskjed om å komme med en gang for det var veldig kritisk. Da vi kom, sto alle legene og pleierne rundt respiratoren til Sanne. Vi forsto at noe var forferdelig galt, den lille kroppen måtte til slutt gi opp kampen. Hun hadde fått et hull i lungen, og det var ingenting de kunne gjøre.
Sanne var en fullbåren frisk og flott jente, som bare fikk leve i 11 dager. Den eneste grunnen til at vi ikke har henne hjemme hos oss i dag, er at vi som går gravide i denne delen av landet på død og liv må vente til fødselen kommer i gang av seg selv. Hadde jeg fått henne på termindagen, hadde hun levd i dag. Hadde jeg bare fått kommet inn en dag før jeg fikk lov å komme inn, hadde hun kanskje også levd. Disse tankene kommer for alltid til å følge meg, men jeg håper at de kanskje snart tar lærdom av dette inne på SUS. Slik at dette ikke behøver å skje igjen med andre i samme situasjon.
Vi vil aldri få se henne vokse opp, aldri se hennes første smil, aldri se henne ta sine første skritt. To ganger fikk vi se hennes nydelige øyner, det var alt hun fikk se av denne verdenen.
Vi fikk aldri en gang holde henne, for hele hennes liv lå hun i respiratoren. Slik ble hennes korte liv, men hun vil for alltid leve i våre hjerter.
Alle vi snakket med sa at det kommer til å gå godt, legene er jo så flinke i dag.
Men det gikk ikke godt........


